Jeg klarte det!

Jepp, der var den, globen som symboliserer at målet er nådd. En liten tåre eller to. Jeg er fremme!

Gjennom et heidundrende drittvær sykler Henning og jeg sidelengs de siste milene mot Nordkapp. Stikker innom Skarsvåg, verdens nordligste fiskevær, og får sympatikveite av fiskerne der. Jobber med å holde sykkelen på veien mens Hurtigrutebussene dundrer forbi. Men det er helt greit. Bakkene er tunge, rumpa ganske vond, jeg er nemlig i sinnsykt god pulkform, sykkelformen derimot, er det så som så med. Men det er også helt greit. For jeg er snart fremme.

Blod, svette og tårer. Jeg går igjennom turen, etappe for etappe, mens jeg går ut på Nordkapplatået. Starten i Setesdalsheiene, og kalde, klare dager. Stormen over til Finse. Solen i Jotunheimen. Regn og snø og snø i Trøndelag. Gjensynsglede. Solen som kom til slutt! Fine, fine mennesker som har hjulpet meg på veien – Som har vært med på veien. Være sulten. Kjenne gleden av å komme inn i teltet etter en lang dag på ski. Kjenne at pulken er tung, men at kroppen er så sterk. Minner, så uendelig mange minner.

Det har vært litt av en tur.

Solskinnet

Været. Det er jo et evig tilbakevendende tema for oss fjellfanter. Da jeg kom til Abisko var jeg klar for mer vær, men godt vær! Heldigvis hadde Henning lovet å ta med sola, og heldigvis holdt han det han lovet. Det har vært sol og sol, forhåpninger om bjørnespor i Dividalen, knasende skareføre klokken fem om morgenen, vakre, vakre fjell og fulle, finske samer i solveggen. Kongeørn og svaner mot spisse fjell. Tilslutt Finland og det store spørsmålet: er elvene åpne? Nei, såklart ikke, de ventet på oss.

Så var det slutt på snøen. Brått og ubønnhørlig. Til og med i nord blir det atter vår. I Kautokeino, hvor Madam Bongos fjellstue er verdt et besøk,ble sykler lånt. Etter annonser i Finnmarksposten, FINN og diverse ringing, hadde transport- og logistikkavdelingen hjemme skaffet syklene til veie. Plutselig gikk kilometrene unna i et forrykende tempo. 17. mai ble feiret i Alta, med jordbærbrunsj hos Hennings kamerat og lån av leilighet. Folk er fine!

Det glade sykkeliv mot Nordkapp bød på skråsykling i vinden, lunsj i huler langs veien og et fantastisk, goldt landskap. Vel ute på Nordkappplatået våknet vi dagen etter i teltet av ivrig knipsende Hurtigruteturister, som ikke kunne fatte at vi ikke hadde frøset ihjel i løpet av natten. Å prøve å forklare at dette faktisk var en av de mildere nettene i teltet minsket ikke fascinasjonen for disse gale nordmennene.

Takk for turen!

Og takk til Henning for bilder:

Drömmen om en snöskuter

Det er helt stille. Bortsett fra vinden, den suser i örene. Det står en reinsdyrflokk og beiter et stykke unna. Jeg er ute og går i den frie naturen, på en femti meter bred skuterled i Sverige. En motordur, vroom, vroom, to snöskutere suser forbi. Reinsdyrene leer ikke på öyelokkene, beiter rolig videre. Noen minutter senere kommer jeg traskende, ganske stille, kun skiene som sier svisj-svisj. Reinsdyrene ser opp, ser meg, og flykter i vill panikk.

Drömmebildet: Det er mai, jeg er i Sverige, planen har fra starten av vært at det skal være sol, jeg skal gå med oppbrettet bukse, og jeg skal ta lange lunsjer på barflekkene som har smeltet frem i solen. Jeg har god tid, for alle ledene i Sverige er merket med store stolper med kryss hele året, og en og annen skuter kjörer forbi og lager spor som er lett å fölge.

Virkeligheten: Har jeg teletransportert tilbake til februar?, undrer jeg. Jeg kjemper meg gjennom snö og vind som jeg ikke har sett maken til siden Finse, og det begynner å bli ganske lenge siden. Ettersom jeg har kommer inn i Sverige litt för planen, etter mye snöballkasting i det flate lyset i brattbakkene i Norge, er det heller ikke merket. Jeg må söke ly mellom to store steiner, ta frem vindsekken, og spise noen nötter. Kanskje du må sove her i natt, forbereder jeg meg selv på. Ingen sikt, vinden som pröver å rive motet ut av meg. Jeg må bare komme meg til Abisko, blir mantraet disse dagene gjennom Sverige. Men det er mye fint også. Utsikten til Akkamassivet får jeg, og for en utsikt! Og jeg möter skutersvenskene. De liker å isfiske, og å drikke öl. Stemningen på hyttene i Sverige er et par promillehakk over DNTs edruelige selvbetjeningshytter. Men man skal lete lenge etter triveligere folk! Alle synes generelt ganske synd på meg, som er ute på denne fruktansvärt lange turen, og forer meg med alt av godsaker de har fått plass til i skuteren. Og heldigvis for meg er det ganske mye! Ettersom jeg er ute på eventyr, benyttet jeg tilbudet om å få litt skuterhaik siste stykke mot Abisko. Med tynnslitt motivasjon i det som på godt norsk kalles drittvær, var det godt med noen som brydde seg, og lot meg sitte på et stykke. Nå har selskapet kommet, og humör, motivasjon og mage får påfyll i Abisko.

Den feite dama som forsvant. En kulinarisk reise gjennom Nordland. Eller bare et langt innlegg nord for Polarsirkelen…

Jaja, det gikk som det måtte gå. Jeg behandlet Den feite dama som Dråget, selv om alle selvsagt vet at man ikke skal behandle en dame som et dråg. Jeg har dermed gått inn i fase 3.0 av pulkhistorien også, og satser på at jeg bare bruker opp en pulk på veien fra Polarsirkelen til Nordkapp. Jeg har nå byttet ut eller fått reparert mesteparten av utstyret mitt, selv om jeg egentlig ikke bevisst forsøker å ødelegge det..

Men nok om pulken, det har jo skjedd så mye annet! For jeg gikk inn i Nordland, og det fine været, og skareføret, kom med et brak! (Akkurat som jeg hadde bedt, skreket og smisket om de tre foregående ukene). Det var faktisk så fint at det nesten ikke var til å tro de første dagene gjennom Børgefjell. Det var ihvertfall en hel halvtime uten ulltrøya på!

Og ganske kjapt tok nordlendingene opp konkurransen med trønderne om å være landets triveligste landsdel å gå Norge på langs igjennom. Ikke før hadde jeg begynt på nedstigningen fra Børgefjell mot Susendalen, før jeg ble bedt inn i sola i hytteveggen på kaffe og boller. Der var det også pulkskyss å få, slik at resten av dagen ble tilbragt skøytende over jordene på skareføret. For normale mennesker høres det kanskje ut som en helt vanlig dag i marka, men for en pulksleper å få noen timers pulkfri, det er rett og slett helt vanvittig deilig. Derfra gikk det slag i slag: isfiskern på vannet ved hytta hadde selvsagt en svigerfar som kjørte skolebuss inn til Hattfjelldal, dermed var neste dag også reddet fra pulkens åk (Det er nemlig alltid noen som kjenner noen, har en far, svigerbror, tante, eller kamerat som kan fikse det meste man skulle drømme om å trenge langs Norges land).

Deretter; tolv timers lett jogg over Røssvatnet (med pulk denne gangen), Norges nest største innsjø, og et fantastisk møte med Okstindan og mat og mennesker på Stekvasselv gjestegård. Fjellene her kan ta pusten fra den mest fjellvante Jotunheimtraver! Etter å ha turet innom Umbukta fjellstue, hvor den mytiske Thor Inge lager burger og gir gode råd om turen videre (han har travet Norge opp og ned både sommer og vinter), ramlet jeg inn i en rypemiddag av det sjeldne slaget. Nordlandsfolk, og ranaværinger spesielt, er fantastisk gjestfrie! Der fikk dere den! Seks isfiskere på tur delte gledelig rypemiddag, rødvin, multekrem, turtips og røverhistorier med en sulten vandrer på Kvitsteindalstunet. Nytrukken fisk ble også med videre i pulken! Men ved neste stopp, på Virvasshytta, var det intet behov for medbragt, der ble det raskt slått fast at jeg skulle ta del i herremåltidet for kvelden. Fiskesuppe, rømme og flatbrød, det er jo ganske så fantastisk når jeg som regel konstant går rundt halv- eller helsulten, drømmende om mat. De lange blikkene etter flatbrødet med smør, eller kanskje det heller store inntaket, ble lagt merke til, og før jeg dro hadde jeg fått med flatbrød, kvikk lunsj og kakao i pulken! Det må sies at folk er så snille at jeg nesten får dårlig samvittighet av å ikke kunne gi noe tilbake. Derfor denne lange takketalen her!

Mongolske tak!

Det har kommet inn nesten 10 000 kroner til takbygging på barnehjemmet i Mongolia, det er jo helt fantastisk! Tusen takk til alle dere som har bidratt! Byggingen starter i mai, så resultatene kommer fort. Det er fortsatt mulig å støtte den gode sak, ved å gjøre en donasjon til dette kontonummeret:

6580 17 22940

Kontonavn er Ida Eri Sørbye

Bilder og oppdateringer om fremgangen kommer så snart byggeprosjektet er i gang!

 

Historien om Dråget og Den feite dama

Det var på den tiden Trøndelag satte nye nedbørsrekorder, at mamma gikk foran som brøytemaskin og menneskelig GPS, og jeg og pappa kom drassende etter med henholdsvis Dråget og Den feite dama. Den feite dama ervervet navnet etter en førstedag med heller dårlig tyngdekraftmessig pakking. Hun viste seg etterhvert å vinne over Dråget i sklikonkurransen, og Dråget har blitt stemt hjem etter to måneder på tur. Takk for turen!

Men hva gjør vel mengder, på mengder, med nysnø, når man har selskap. Det har vært lange frokoster, fnising når pappa litt gretten skal turne seg inn i soveposen, og oppdager at teltlivet ikke er like knirkefritt nå som for tredve år siden, og knitrende bålkos. Pappa har nemlig to soveposer, begge er tretti år gamle. Pappa tok med den tynneste, og etter en frossen natt i eget telt, flyttet mamma og pappa inn i tomannsteltet mitt. Selv om pappa forsøkte å bli snøblind siste dagen, slik at han kunne bli hentet ut med skuter, og slapp å ligge en natt til i telt, har det egentlig vært riktig så trivelig med det trange teltliv. Mamma har nemlig blitt teltfrelst, og har tenkt seg på telttur med fiskestang i Børgefjell til sommeren..

Etter å ha brukket stålkanten på mitt andre par med ski, og dermed går inn i Skifase 3.0, har jeg kommet til Røyrvik. Her, igjen, som hele veien gjennom Trøndelag, er alle jeg møter bare smil og hjelpsomhet. Folk tar seg bryet med å hjelpe til med ting som de ikke nødvendigvis hadde trengt å gjøre, men som gjør livet til en vandrer så uendelig mye enklere. Om det er å gi meg skyss til nærmeste sportsbutikk 40 minutter unna for å fikse nye ski, kjøre pulken opp på fjellet, eller stille med kaffe, kaker, ullsåler og tullprat på Kvelibua. Det aller beste er de gode samtalene man får tid til. Alle utenbys har nemlig så mye bedre tid enn oss i byen! Med kaffekoppen rundt bordet på Teveltunet, Lierne eller Limingen gjestegård, lærer jeg mye om livet langs Norge. Dette er som dere skjønner takketalen til alle dere som tar dere bryet med å gjøre turen min så ekstra fin!

Etter tre uker med nedbør, er værmeldingen for Børgefjell smellvakker, og bein og hode ivrer etter å komme videre. Mot nord, mot nord!

Bryter dessverre turen!

Jeg velger dessverre å bryte turen etter lang tid med store psykiske og fysiske påkjenninger. Da heller ikke mamma og pappa valgte å komme på grunn av dårlig værmelding i påsken ( de dro heller til Kanariøyene ), ble det for mye. Dette er selvfølgelig bare tull, vi har det topp på Bringsåsen selvbetjeningshytte, og går med godt mot videre nordover mot Gaundalen, idag 1. april. Aprilsnarr.

Det lukte hæst a dæ!

Etter en uke i telt, hvorav de fire siste dagene i regn og varmegrader, kan jeg vel forestille meg at det ikke luktet blomster i det jeg kom inn døra på Væktarstua. Dansken med trønderdialekt, som forsåvidt akkurat hadde sluttet å røyke, og derfor hadde en luktesans man visstnok skulle lete lenge etter, hadde nok rett da hun sa jeg luktet som en mann. Ikke ta det ille opp gutter.. Væktarstua viste seg allikevel å være litt av et sted, som kunne diske opp med både lån av hytte og dusj. Etter en dusj og skift ble jeg tatt inn i det gode selskap og fikk sosialisert meg igjen, etter en uke uten å ha sett et menneske. Jeg var så heldig å få et eget frokostforedrag om Thor Heyerdahl av markedssjefen på Kon-Tiki museet, som var på besøk. Thor Heyerdahl skrev nemlig deler av boka på hotellet, som kusinen eide. Der blir det trolig en liten utstilling, som kan være verdt å stikke innom om man skulle være i traktene.

Og historietimen var ikke over. For i ruskevær gikk jeg til Nedalshytta, hvor vafler og frokost med bestyrerne sto på menyen som eneste gjest. Ruskeværet fortsatte ganske passende til Storerikvollen, hvor Karolinersoldatene noen hundre år før meg gikk forbi i tilbaketrekningen etter Karl XII død på Fredriksten festning, i kanskje noget verre vær. De døde ihvertfall i tusentall rett nedenfor setervollen, og ligger der et sted i massegraver enda. Fellesturen fra Sverige hadde nemlig med en guide som kunne fortelle dette, og gikk i Karolinernes fotspor. Jeg så derfor døde soldater bak hvert tre på turen over fjellet dagen etter, og var sjeleglad for at ingen hadde fortalt meg den historien før uken i telt fra Oppdal.

Kanskje var det de døde soldatene, trolig var det i trass av det dårlige været, ihvertfall satte jeg ny rekord med 41 km over til Teveltunet. Her er det full oppvartning til en våt fjellfarer, og at proviantpakken tok seg en ekstra dag på turen hit var igrunnen helt greit! Nå venter påsken med besøk av foreldran, og alle hjerter gleder seg!

Nedenfor har jeg fått med noen uværsbilder, selv om kameraet helst finner veien ut når sola skinner på det.

Genanse og verdighet, eller en rekke uforutsette hendelser

Ja, for Rondane er ofte litt sjenert når jeg kommer på besøk, gjør seg litt mystisk med tåkeslør og krasse vindkast. Så også denne gangen. Men etter en dag på Rondvassbu, med vinden som gnaget om hushjørnene, og en følelse av å være lokalkjendis på fellesturen til DNT, fant Rondane det for godt å vise seg fra sin beste side. Og en dag i Rondane i full sol og vindstille, er vel verdt de tre andre med vind og snøføyke. Vinden har jo blitt glad i meg føler jeg, og liker å følge med på turen nordover. Men etter å ha sjanglet over fjellet uten sikt og full sidevind til Hjerkinn, ble dagen avsluttet på stasjonen og natten tilbragt samme sted. Med sterk kuling midt i imot i værmeldingen for Dovre, ble det besluttet å ta noen dagers ferie hos Ingrid og Einar på Oppdal. Og du verden for en luksus å bo i et hjem! Derfra kunne jeg like gjerne gå ut av døra, opp en bakke, bort en lang vei, opp et fjell og vips var jeg på Dovre. For variasjonens skyld ble derfor Dovre begått fra nord til sør.

Ettersom livet på Oppdal er så deilig, ble forkjølelsen pleiet en ekstra dag, før turen og jeg farer videre nordover. Nordover venter Forollhogna, villmarken og einsemda. Ihvertfall noen dager, før det bærer inn på vintermerkede DNT-løyper og flere mennesker. Det å gå alene på tur betyr definitivt ikke at man er alene hele tiden, og det slår meg igjen og igjen hvor utrolig mange trivelige folk jeg møter her i fjellheimen. Jeg har blitt bedt inn på kaffe på hytter og igloer, og fått tilbud om å låne hytta selv om hyttefolket skulle hjem, det varmer!

Både det å gå alene, og kjenne at man er trygg i seg selv og mestrer naturen, og å møte mennesker som gir av seg selv er viktig på en tur som denne. Jeg møter mennesker med stor lokalkunnskap, og folk som bare gir en godfølelsen. Samtidig er det fint med dager hvor man suser over fjellet helt alene, setter opp teltet og føler at jess, dette er hjemme, dette er her jeg vil være!

På vårskitur i februar

Det er ingenting som en skikkelig vårskitur i februar. Ihvertfall ikke i Jotunheimen. I regnet på Tyin ble filosofene byttet ut med Henning, under frivillig tvang utnevnt til kjentmann for de videre dagene gjennom Jotunheimen. At han er særs godt kjent på Torfinnstindene, men aldri har vært på Leirvassbu er av mindre betydning. Jotunheimen er Jotunheimen. Han skuffet ikke, og på skaren som la seg etter plussgradene suste vi gjennom heimen i sol. Vi suste ned mot Gjendebu, så Gjende skinne blank og blå i det fjerne. Vann til knes fristet ikke, vi snudde, fant en snarvei mot Leirvassbu og en teltplass med prima utsikt mot toppene i sør. Min fobi for unødvendige høydemeter ble testet og nesten kurert i de 300 høydemeterne vi skulle opp fra Spiterstulen på en kilometer. Bakken, bratt og fin, og uten unødvendige mengder med snø vises herved her:

Men du og du hvilken mestringsfølelse det gir å karre seg opp på steder der ingen skulle tru at nokon kunne komme seg opp! Jeg vet du kanskje ikke liker det så godt mamma, men det gikk jo bra!? Ikke den delen der vi skøytet med pulkene på elveisen nedover fra Glitterheim heller, men det var jo rett og slett fordi det ikke var mer snø. For snøen sviktet oss litt her og der. Og etter at en bedre bursdagsfrokost var inntatt i teltet på Randsverk, haiket vi oss gjennom vårløsningen i dalene ned mot Otta.

Men for en fantastisk tur gjennom heimen, Jotunheimen svikter aldri, med sol og spisse tinder, logiske daler (et lite spark til ulogiske Setesdalsheiene..) og selvfølgelig en smørblid Solbjørg på Fondsbu, som disket opp med de lekreste retter. Det meste på matfronten smaker himmelsk for et matvrak på langtur, men dette var eksepsjonelt.

Burgeren, som det har vært drømt om mye tidligere på turen, ble forsøkt inntatt i en dobbel 200 grams versjon på burgersjappa i Otta. Det gikk nesten, det var bare den laksemiddagen fra et par timer tidligere som lå litt på skeive og hindret at alt ble spist opp.

Takk for turen Henning, det var fint selv om du gikk fortere enn meg;)!

Nå er første natt alene i teltet overlevd, og jeg sitter på Rondvassbu med internett-tilkobling, men ingen telefondekning. Livet er fint, og jeg er klar for noen måneder på loffen på egenhånd!